Jeg står på plenen bak asylet,

og teller hver eneste rute.

Hører folk i dødsangst hyle,

og er glad for å være ute.

 

Sitter ved bredden av elven,

ser en nydelig seilreist skute.

Selv om jeg er aldri så skjelven,

er utsikten nydelig her ute.

 

Trasker i Wildenveys Eiker.

Folk hører meg gråte og tute.

Men jeg ser barn som sorgløst «leiker»,

og takker for hver dag ute.

 

Jeg ser grisene spise rester.

Hver lykkelig snøftende snute.

Avfallsfrukter blir høytidsfester,

når man verdsetter livet ute.

 

Jeg rusler på kirkegården,

blant de som fant tau og knute.

Fordi de så høsten om våren,

og aldri fant sommer'n her ute.

 

Jeg ligger og snekrer drømmer,

på min gåsemyke pute.

Fra alt som smerter jeg rømmer,

for livet tidsnok er ute.

 

Et fulgeskall knekker i redet,

og jeg må bare sprute

ut i latter og glede

over et nytt liv her ute.

 

Man må våge å nyte natten,

ikke på gullblokker prute.

Hvert øyeblikks lykke er skatten,

som mange savner der ute.

 

Disse porselenstimer på jorden,

er det lov til å be om skal slutte

i en vindstille båt over fjorden,

og aldri mer føle seg ute.

 

Tom Runar Larsen