Det er mye bedre å våge eller orke og ta seg til bryet,
med å spørre enn i etterkant å angre seg for mye.

For dersom du ikke lurer på noe stort eller lite,

får du heller ingenting dypere om den du treffer vite.

 

Kanskje er du brydd og redd svarene du får.

Hvis du viser interesse for hvordan det med andre går.

Eller kanskje makter du maks høflig lite nærhet <<hei>>.

De utenfor din komfort-sone angår jo virkelig ikke deg.

​

Folk flest har nok med seg selv når tilværelsen revner.

Vi hører hvordan dagens samtaler liten tvil levner.

For vi <<ses nok plutselig>>, er veldig populært nå.

Egenkjærlighetens sti er lettere enn nestekjærlighetens å trå.

​

I hvert fall hvis man ikke er ekstremt nære og kjære.

Men det må da være litt givende å kunne lære,

litt om<<silhuettene>> rundt deg sin helg og hverdag her.

og i disse korona-tider er virkelig kontaktbehovet der.

​

<<Nå må du jaggu meg se og ta deg sammen gitt.

Hadde virkelig trodd du hadde blitt mer vett.>>

Slikt må du svært sjeldent slenge over broen til noen.

For hvem er du som vet hvor den trykker-livsskoen.

​

Vi er jordiske medpassasjerer uansett bakgrunn,

opplevelser og opphav.

Og noen ser hva vi vil, prøver og er laget av.

Spør mer om hvordan den du møter har det her og nå.

Uansett om du tror din samtalepartner er av eller på.

​

Det handler mer om ekte nysgjerrighet og interesse.

Hva kan du gjøre for å redusere presset og stresset.

La den som har noe på hjertet få snakke uforstyrret ut.

Ikke avbryt, enten du er engasjert eller sliten som en vaskeklut.

​

Det å komme et såkalt lukket medmenneske hjerteroten nær,

kan være ubehagelig uavhengig hvordan livssituasjonen er.

Det å kjenne på ekte nærhet til de du tror er annerledes og fjerne.

Er som å føle på en oppvåkning i din egen forutinntatte hjerne.

​

Mulighetene og timene du er tildelt her er oppbrukt snart.

Men selv i trengseltider glemmer du at alt er skjørt og sårbart.

Så tilby deg selv, om folk vil trekke seg unna, gråte, eller bite.

For omsorg for mennesker går aldri av mote må du vite.

Tom Runar Larsen