Selvsagt trenger de fleste mennesker hverandre.
Men mange bryr seg mer om seg selv enn alle andre.
Bare se på Koronaepidemien i flere år.
Da var det plutselig venner der du aldri ellers får.

​

Selv gikk jeg ofte tur med lille lykke min hund.
Og alle i nabolaget hadde tid til en prat en lang stund.
Nå er blikket senket og det medmenneskelige har tapt.
Fra å være bekjente eller naboer til usynlige gikk kjapt.

​

Og mammon fra bibelen om å pryde sitt eget hus.
Satt som et skudd mens mange var sitt hjem påskrudd.
Nå er dyra og hjemmekontoret plutselig borte.
For nå må folk tilbake til hverdag og ego seg forte.

​

Nå går jeg tur med hund som jeg alltid har gjort.
Men veldig få løfter blikket og hvitt har blitt sort.
Nå er det viktig å se de som har det bra eller sliter.

For ingenting er slik som mange tror eller liker.

​

Du må møte blikket til dine verdenssamboere snart.
Og uansett svar si at jeg er der så klart.
For livet er for kort til å ha øyne i bakken.
Når de rundt deg står der med løkka rundt i nakken.

​

Hva taper du på å tenke på andre enn deg og dine.
Om de er såkalt bedre, verre eller like fine.
Så løft blikket og si til din jordiske søster eller bror.
At du ser dem og vil hjelpe dine venner på jord.

​

Ingenting kommer ut av din lukkede sjel og knyttende hånd.
Men åpner du opp får du oppleve nydelige nye bånd.
Det er ikke så vanskelig å se bortenfor seg til andre.
Vi er om ulike på samme ståsted og skal samme ferden her vandre.

​

Når jeg ser menneskene rundt meg blir jeg redd om iblant glad.
Kontrastene er så enorme mellom å ha det vondt og bra.
Det kommer plutselig en dag eller natt til oss alle.

Der vi ikke kan velge om vi vil stige eller falle.

​

Hva gjør du da som ser bort, ned i sanden eller tiden.
Kanskje får du en dag oppleve stikkende bier.
For det eneste sikre er godhet og kjærlighet.
Så la oss leve sammen i trygghet og menneskelig nærhet

​

Tom Runar Larsen 17. juni 2022

​