Står midt på ei Eikerslette,

Ensom, engstelig og naken.

Men når soloppgangen stråler

mot et hvitt nysnelaken 

over Vestfossen og omegn 

fins på jorden ikke maken

 

til gleden som jeg føler, 

over å få bivåne dette nå. 

Alle kroppens celler trives,

mens den sorte himmel snur til blå.

 

I en frostrimbelagt ørken, 

ser jeg bygninger og vann. 

En Fata Morgana oase, 

midt i et vinterkledd land.

 

Det er noe merkelig med plassen, 

som gir sjelens uro fred. 

Vestfossen bruser av livsgnist, 

som om himmelen har kommet ned.

 

Se de tusener av vinduer, 

med en potte og et lys. 

Vestfossen har blomstret, 

og har det meste som kan bys.

 

Tom Runar Larsen 11. januar 2008