Du er oppvokst med så lite,

at du stiller mindre krav,

enn vår bortskjemte elite,

som har seilt på speilblankt hav.

 

En vakker kveld din sjette sommer,

gikk kompasset ditt i knus.

Den dype sorg som iblant kommer,

kom i daggry til ditt hus.

 

Din pappa som du trodde

var din skytsengel den gang.

Han som med deg i snekka rodde,

og i søvn med åndelig sang.

 

En av livets harde gåter,

er hvor raskt det sier stopp.

Skimter bestemor som gråter,

over sønnens hvite kropp.

 

Lille løvetann-pike

i Himalayas motbakker

med søppelsekker på din rygg.

Lille løvetann-pike –

måtte fremtiden bli like vakker

som fortiden var stygg.

I mørket ser jeg at du takker,

for at din sjel i natt er trygg.

 

Så en dag fikk du en ”onkel”,

først du trivdes på hans fang.

Men hans sjel var svak og dunkel,

hadde mer enn whisky-trang.

 

Du så tidlig mora di betjene

fulle menn mot daglig brød.

Din storesøster Lene,

fant du der hun valgte dø.

  

De prøvde å mobbe deg på skolen,

men for smerte var du lam.

Alene på den siste stolen,

når sneen ble så alfor kram.

 

Infiserte sprøytespisser,

og fedresvin tok mammas liv.

Styrt av motgangens premisser.

Kreft fulgte etter aids og hiv.

 

Lille løvetann-pike

i Himalayas motbakker

med søppelsekker på din rygg.

Lille løvetann-pike –

måtte fremtiden bli like vakker

som fortiden er stygg.

I mørket ser jeg at du takker,

for at din sjel i natt er trygg.

 

Feller ingen gammel tåre,

du har det godt i kveld.

Trygt i armkroken til Kåre,

er alle traumene på hell.

 

Den gjennomgrodde stien,

åpnet seg en regnværsdag.

Og løvetann-piken i lien,

fikk en gløtt av Guds behag.

 

Du har polstret gamle luker,

og fylt igjen en bunnløs brønn.

Venter roser om syv uker,

og din førstefødte sønn.

 

Du setter i din krystallvase,

ti nyplukkede løvetann.

Dere er en hardfør egen rase,

som fortjener stell og livets vann.

 

Tom Runar Larsen