Hele livet er en overgang,

fra ulvebitt til fuglesang.

Der rolige, koselige stunder,

for mange føles som et under.

Har du en stjålen opptur,

så ligger nedturen på lur.

 

Det er sykdoms-, gjelds- og kjærlighetsplager,

så mange smell tilværelsen lager.

Men om man mister hjem, jobb og kjære,

er det desto mer viktig å lære

hvordan man skal reise seg opp -

med nedkjørt hode og kropp.

 

Livets berg- og dalbanefaser,

forbi oss i stort tempo raser.

Plantet på jernbaneperrongen,

midt mellom sommer- og vintersesongen,

med fortidens bagasje du står,

uten å vite hvor toget videre går.

 

Livet er fullt av alle slags faser,

uansett utgangspunkter og baser.

Tilværelsen er preget av vekst og fall.

Men se dine prøvelser som et kall

til å skape deg et bedre liv.

Reise et brukket elvebreddsiv.

 

Jeg vet du som sitter tilstede,

her på denne dag har både sorg og glede.

Men hva vil du by på i kveld.

Du må ta et oppgjør med deg selv.

Slipp alt negativt som har tæret

på deg og føl deg elsket, viktig og æret.

 

Dette korte, skjøre jordelivet,

prøver mange likevel stadig å rive

ned uten selv egentlig å ville -

for man våger ikke delta i spillet.

Men det er ikke lett å være

et lite vesen som så mye skal bære.

 

De fleste ofte stresser og maser,

uansett om de er i livets beste faser.

For folk makter aldri å roe seg,

er alltid på vandring mot en annen vei.

Med mindre uro i sin arme sjel,

vil man føle seg så mye mer hel.

 

Tenk å få kunne gå i bjørnehi,

et halvt år og få ladet opp sitt batteri.

Vite at man slipper å streve.

At det bare er deilig så vidt å leve,

før livets uvær igjen smeller i fanget,

og man vil både gråte og stange.

 

Livets mange overgangsfaser,

fra fødselen til alderdommen raser.

Svært mange med yrkespensjon,

har bevart sinnets sommerpasjon.

Så fortreng all nattefrykt og smerte.

Stå på med et framtidsrettet hjerte.

 

Kanskje står du fast i barndommen din.

Fordi den var uforglemmelig fæl eller fin.

Men du må ikke la fortidsminner,

bli de som for alltid vinner.

For ennå ditt sarte hjerte slår,

og klokkene aldri bakover går.

 

Se de gode overgangsfaser,

er som ørkenens oaser.

Der man plutselig finner vann,

når man ikke orker holde stand

mot kulde, sorg og uro.

Men la hvert solstreif få gro.

 

Tom Runar Larsen 10. oktober 2009