Jeg ble henvist fra Anna og Støten-Ellen.

For alvorlig storetåsår så ventet skalpellen.

Med autistisk endringsfrykt ville det ikke bli lett,

å komme seg på kirurgisk poliklinikk uten Espeseth.

​

Jeg rakk på håret avtalen min kvart på ett.

Ble ropt av en hvitkledd gutt jeg aldri har sett.

Han dro meg inn på et rom uten gynekologstol.

Ble livredd for at han skulle lure i meg "Rohypnol".

​

Han spurte hvordan går det med vannlatingen.

Jeg pep "det er en tåinfeksjon som for meg er tingen".

"Larsen - har det blitt verre med prostataen din?"

Jeg fikk hjertebank og ristet som et høstløv i vind.

​

Gamle Prostata-Larsen satt ute på venterommet,

når dette marerittet fysisk var halvveis omme.

Jeg må sett forferdig skrukkete og sliten ut.

For i forhold til han var jeg en konfirmant-gutt.

​

Jeg ville ikke inn, men følte meg helt underlegen.

Jeg ble hentet av den grønne Islandske legen.

Jeg følte meg som i et livsfarlig vepsebol.

Men ble med Oscarson til den elektriske stol.

​

Han fikk meg i sin tid somatisk tvangsinnlagt.

Heldigvis - for jeg har føttene fremdeles inntakt.

Jeg ble hyperaktiv og gikk skikkelig på angstsmellen.

Mens Oscarsson lo så han skalv på skalpellen.

​

Til slutte jeg tillatelse til løslatelse fikk.

Det bar til sol og utebrus på Unique.

Storetå-Larsen fikk druknet de verste traumene litt.

Og Prostata-Larsen ble spart ihvertfall for tåsnitt.

​

Tom Runar Larsen