Åstedsturister hører skrik fra fortvilte hjerter som brister,

fordi de alt de elsker og eier mister.

Turister koser seg, ler, ber og griner.

Mens menneskesjeler fra jorden forsvinner.

​

De har nesten en ekstatisk livsglød,

der de trekkes mot elendighet og brå død.

I disse ekstreme sosiale medietider,

er det rett på "You Tube" med alle som lider.

​

Åstedsturister vil være førstemann der det slår gnister.

Med seg har de teknologiske matnister.

De gjennombores av et spennende tragisk gys,

Når de hører sirener og blinkende blålys.

​

Turistrømmen aldri i verden stopper.

Om skutt, påkjørt, stuper eller hopper.

De følger med på alt fælt som hender.

"Titte-terrorister" ser på deg mens dagen ender.

​

Åstedsturister elsker flammer og smell så grunnvollene rister.

Skrotter som styrter fra tak og legges i plastkister.

det står en med mobil over deg en vakker dag.

Om du står i gapestokken eller får et slag.

​

Tett ved samles en gjeng åstedsturister.

Snapper opp katastrofer som sykelig frister.

Prater frimodig med lik-sinnede andre.

Spør de vet hvem som nå måtte vandre.

​

Kommer i flokk som en motsatt engleskare.

De glemmer helt sin store helsefare.

De står tett inntil infernoet, runde i "øya".

For å få med seg hvem det var som "køya".

​

Selv husker jeg han som fortvilet svømte,

for å redde folk fra drukning i USA.

Han berget hele syv som var dødsdømte,

før sine årer han endelig lan.

​

Men denne lite forbildelige kvinne eller mann,

kan aldri drømme om å gjøre så godt de kan,

for å redde noen søsken i vrikelig fare.

Nei, de venter utålmodig på tragedie-svaret.
 

Tom Runar Larsen.

​