Vi skal reise oss igjen,

som mine falne furutrær.

Når snøfonnene rusler,

er vi fremdeles her.

 

Vi skal reise oss min venn.

Rette nakke, rygg og knær.

Veltrente i ringen,

med fremtidens begjær.

 

Styrket av en vinter,

utrolig kald og lang.

Ut av mørkets labyrinter,

synger vi vår seierssang.

 

Vi skal reise oss min venn,

som en nyfødt kalv på vårgress.

Mens de høyt oppe trekker småkort,

sitter vi med hvert vårt ess.

 

Vi skal reise oss igjen,

som en Grizzly fra sitt hi.

Glemme hva vi kunne vært,

se klart alt vi kan bli.

 

Vi skal reise oss min venn,

som et bortgjemt flagg på hel stang.

Vaiende i vinden,

med oppreisning og vinnertrang.

 

Vi skal reise oss igjen,

som Hiroshima etter krig.

Bygge nytt – solid og vakkert.

Begrave alle gamle lik.

 

Vi skal reise oss min venn.

Og vi har blitt invadert

av kjærlighetens krefter.

Og alt ondt er likvidert.

 

Vi skal reise oss igjen,

lik gresset som er nyklipt.

Og om vi har vært sløve,

er knivbladet nå nyslipt.

 

Vi skal reise oss min venn.

For de fikk aldri tatt vår rot.

Som vi lar vokse langsomt

seg høy fra stødig fot.

 

Vi skal reise oss igjen,

fra fornedrelse og Hjem.

La selvtilliten ose.

Klare for å komme oss frem.

 

Vi skal reise oss min venn,

stå opp fra egen grav.

Realisere våre drømmer

som aldri har blitt av.

 

Tom Runar Larsen