Jeg står og ser en kamp fra land.

Mellom stivfrost og rennende vann.

To som desperat forsøker å vinne.

Få den andre til å forsvinne.

 

Begge kun periodevis lever,

uansett hvor mye de strever.

Det er kort vei fra latter til grining.

Like så fra polarkaldt til tining.

 

En kald vinterdag i Norges land,

seirer det blåfrosne isvann.

Men plutselig trer solen frem,

og alt levende vender hjem.

 

Vannskorpa slåss samme kampen,

som så mye og mange gjør.

Noen svetter i badestampen,

mens andre i frostnatten dør.

 

Det vann som har sittet i fengsel,

med et betongfrosttak så nær.

Rømmer en dag fra sitt stengsel.

Ser båter, folk, svaner og trær.

 

Det handler om å tine eller fryse,

og hinnen er fryktelig tynn.

Det er som med mørket og lyset,

og godhetens kjemping mot synd.

 

På isen faller lengtende nysnø,

glad for å hvitlande uten å dø.

Like ved en dam av en «kjeltring»,

som kun byr på momentant smelting.

 

For vannskorpa har også nyanser.

Partene deler på elva iblant.

Se frosten med springvannet danser.

Begge samtidig tapte og vant.

 

Tom Runar Larsen