La oss aldri glemme 22. juli 2011, 

men heller ikke snu oss nervøst rundt å skjelve. 

For har tryggheten tapt så har andre fått seire,

og gleder seg til neste likfylte skrekkens ferje. 

For det som i framtiden må komme ut,

av øyas ungdomsleir som brått tok slutt,

er å nekte slike ugjerninger å få fortsette å herje.

 

Utøya – et lite grønt og rødt hjerte, 

som en oase i vakreste Tyrifjord. 

Har etter å ha fordøyd død, frykt, sorg og smerte, 

satt mangt dypere menneskespor 

enn noen terror og hatbombe kan makte. 

Det handler om å elske i stedet for å forakte 

hverandre den korte stund i sammen, 

om det er Utøya, Oslo, Alta eller Drammen.

 

Et geografisk iskaldt folk av få ord, 

har for verden ved denne udåden vist at det bor 

mer enn folk av langt varmere blod, 

trodde det fantes i vår samlende tro. 

Fra ondskap, tap og stormannsgalskap, 

til ekte medfølelse er det et stort gap.

 

Vi ser alt det gode samles og vinne, 

og standhaftige hender som vil vil holde og tvinne 

hverandres tanker mot noe flott, 

slik at ting mot normalt blir til verdig og godt. 

Slik at holdninger snur, ikke sakte men brått. 

 

Det blir et bedre Norge å leve, 

i hvis man bruker tid på å streve 

med å si at vi skal komme ut av tunnelen i dag. 

Og oppleve dager i framtiden som blir bra.

 

Var selv en mandagsjulikveld i Drammen,

i 2011 stod mange tusen der sammen. 

Det var alle verdens typer mennesker, 

men i denne stund med samme ønsker -

om en god og tryggere verden, 

på denne papirskjøre livsferden.

 

Der ungdommen i røde rosers fargeblomstring,

møter ondskapens mest hensynsløse hindring -

fordi de tror på samtid og samhold, 

bortenfor hat, frykt, terror og vold -

i en tid der folk snakker om at klokka er tolv.

 

På Utøya som i Onsøy, Vestfossen og overalt finnes, 

en turvei man kaller for kjærlighetsstien.

Selv om 69 meningsløst tapte liv nå kun i hjertene minnes, 

skal ikke en rovmorder få drepe Utøyamagien.

 

La oss aldri glemme 22. juli 2011, 

men heller ikke snu oss nervøst rundt å skjelve. 

For har tryggheten tapt så har andre fått seire,

og gleder seg til neste lIkfylte skrekkens ferje. 

For det som i framtiden må komme ut,

av øyas ungdomsleir som brått tok slutt,

er å nekte slike ugjerninger å få fortsette å herje.

 

Tom Runar Larsen 4. august 2011