Når den blir som en fremmed,

som du med dette alt.

Din beste venn i livet,

du sa og ble fortalt.

Når den blir som en fremmed,

skapt av samme kjøtt og blod

et skremt blikk bak en dørsprekk

der egoismens ansikt stod.

 

Når den blir som en fremmed,

som du gav ditt siste brød.

For marginene er ørsmå

fra spill-levende til død.

Når den blir som en fremmed

som er din datter eller mor-

"fordi livet leves nå"

er blitt tre fremmedord.

 

Når den som en fremmed,

som er fysisk veldig nær.

For selv om livet deles

er man der og ikke her.

Når den blir som en fremmed,

som kysset ømt din munn.

Fordi du lot heisen synke

uten stopp fra topp til bunn.

 

Når den blir som en fremmed,

for det er ingen dialog.

Uten tro der på perrongen -

klokken tolv går siste tog.

Når den blir som en fremmed

som var en ekstra far.

Se - et såret hjerte pumpe

både hat og blod du lar.

 

Når den blir som en fremmed

for verden er blitt sånn.

For lett brytes alt som knytes

av mennesklige bånd.

Så altfor lite ytes.

For å holde på en hånd.

Tom Runar Larsen