En fjern nabo kom med hunden sin,

og ringt på hos hustruen min.

Det lå en mann bak søppeldunken,

som visstnok ennå bar litt lunken.

Han spurte henne "kjenner du han?"

Kona sa "det er mulig at jeg kan".

​

For det var jeg som hadde slokna,

når litt for mye hadde "rakna".

Snakket med en suicidal venn,

før jeg lå på mobilen min igjen.

Jeg stod halvveis og vakla og datt.

Og plutselig ble alt bare natt.

​

Det var busker, dunker og postkasser,

bak der jeg fatt ut av april-lasset.

Senere sa mora mi til kona mi ironisk.

"Du skulle ha sagt at det var fullt i våtorganisk!"

​

Tom Runar Larsen 19. desember 2009