Fikk hunden fra stua vår ut,

ett døgn etter at det var slutt.

Graven var spadd opp av svigerfar,

som nektet å skyte en kar som var klar.

 

En diger tunnel under vann,

og mange mindre under land.

Så stod jeg i sommer ved Vinterbro,

og skalv som i snøstorm og vestlandssno.

 

Jeg fryktet en liten tur inn.

Vinn blir lett tap og forsvinn.

Mens vi reiste mot Østfold og Svinesund,

var jeg i grenseland selv en stund.

 

Hadde penger, tid og anledning.

Accapulco drømte jeg om.

Men med nerver, angst og kort ledning,

var Tønsberg det lengste jeg kom.

 

Det var ikke rare gubben.

som reiste fra Drammen til Klubben.

Når man skuer mot staden og svetter,

med røyk og en eske tabletter.

​

Satt ved bryggas vakre kant,

og så ut mot hav og Nøtterø.

Gulv og vegger rundt meg spant.

Langt fra stø og temmelig sprø.

 

Så reiste vi til Hadeland

og Hamar via Gjøvik.

For å hente hjem en redningsmann.

En terriervalp med falkeblikk.

 

Hver vei tok tredve mil,

uten mat og ro i bil.

Med nervene skjøre som porselensglass,

ble jeg innestengt på Mjøsas rasteplass.

 

Sliten, snål – men kom i mål.

Stuas stålmann tar en skål.

Fellesferien i vårt nye tusenår.

Ble tøffere enn de førti forutgående år.

 

Tom Runar Larsen