Ja nå er det Flommedag høst,

det er Flommedag vår.

Du husker ikke hva du hadde,

og vet ikke hva du får.

  

En glad gjeng vi hygget oss sammen,

ved elva rett utenfor Drammen.

En høyrøstet halvdrita Rita Linn,

koste seg med røyk, snus og Muskatvin.

  

Like ved Buskerud Storsenter,

satt en flokk brune gutter og jenter.

Selv hadde jeg mer enn flust

med å fortelle om Frida kvelden 6. august.

  

Den økologiske balansen er ødelagt,

akkurat som våre mentale sinn.

Men vi koser oss heller enn griner,

vi slipper ikke flomangsten inn.

  

Vi satt der på land i en snekke,

en gammel 40 fots – brun.

Med årer og rikelig proviant,

og et tørt smil om vår munn'.

  

Ingen av oss turde å dra hjem,

redd for å bli tatt av en foss.

Så vår panikkangst vi hurtig druknet,

før flomvannet druknet oss.

Det brygget opp til en fuktig flommedagsfest.

Jeg i Boratdrakt, svømmeføtter og sydvest.

Charlene og Åge var også med i båten.

Asle var i kjempeform og Tom Runar på gråten.

  

Der var Øivin, Irene, P. Enger og en småkåt en.

Erik, Lise, Suzzi Dahl og en ny Gammellehn.

Det er hundreårsflom to ganger i året.

Men vi lot oss ikke bli vannflomtatt.

For båten var tett som ei potte,

og vi koste oss dag, kveld og natt.

  

Det regnet og regnet og regnet,

men temperaturen var fin.

Merket at elva vokste og vokste,

for jeg duppet meterstokken min.

  

Vi satt der forsiktig og ventet,

i en miniatyr av Noah sin Ark.

I vidunderlig oversvømte Eiker,

med fiskestenger og rikelig med mark.

Ja nå er det Flommedag høst,

det er Flommedag vår.

Du husker ikke hva du hadde,

og vet ikke hva du får.

  

Først ble det fiskesuppe,

så ble det grillstelt gås og villand.

Vi dro noen sinnsyke historier,

som så langt ifra holdt vann.

  

Men heldigvis så hadde vi

himmelsk godt blandevann.

En psykotisk Rita Linn begynte å gynge og stange.

På fanget til Bjørn så hun Ormen Lange.

  

Nå hadde vi endelig dratt snekka på vannet.

Før Flommedag og engler skulle rekke å lande.

Jeg kunne ikke svømme, kunne ikke rømme.

Men lot angsten tømmes og tårene strømme.

  

Men vi psykisk svake forble ikke alene.

Ombord kom nå endelig vår Mental-sjef Lena.

Selv trodde jeg at jeg satt på bussen.

Reiste meg brått og dro i snora.

Ble svimmel og gikk rett på stussen.

På tvers over Ann Kristin og Heidi Nora.

  

Ubalansert datt jeg tilslutt i fjorden.

Svømmeudyktig trodde jeg det var slutt her på jorden.

Heldigvis hørte Brit en nervøs Gresssvik-dritt.

Hun hårete dro meg opp i våt bikini i hvitt.

  

Båten smalt i både brokar og skjær,

og vi skjønte alle at det lakket her.

Folk skrek som i den verste jammerdal.

En blanding mellom fotballkamp og Sarons Dal.

  

I et ”Seaking-helikopter ble vi heist opp.

Dinglende og hylende i en liten stropp.

Jeg var gjennomvåt fra sandaler til ”topp”.

  

Til slutt kom jaggu meg i Nazihjelm kona.

Bak på motorsykkelen til vår leder Mona.

Men da var vi i kjelleren på Dikemark.

Og håpet på en restplass på Nye Noahs Ark.

  

Ja nå er det Flommedag høst,

det er Flommedag vår.

Du husker ikke hva du hadde,

og vet ikke hva du får.

  

Tom Runar Larsen 19. juni 2013